Så fikk man til slutt oppleve et skikkelig shaadi, et vaskeekte indisk bryllup. Jeg har vært veldig ambivalent til saken, for det dreier seg om en tredagersaffære, og tre dager i strekk som gjenstand for nysgjerrige og ikke veldig subtile inderes oppmerksomhet er oftest for mye av deg gode. Men denne gangen ble vi heldigvis invitert kun til hovedfesten på selve bryllupsdagen. Og inderne vet å lage fest!
Jeg har anslått antall gjester til å være rundt fem hundre, men jeg mistenker at det var mye utskiftning, så det kan være antallet sammenlagt burde være dobbelt så høyt. For hvorfor går man i bryllup? Jo, det er gratis mat. Og det er nok mat til alle, både de noen hundre inviterte og alle de som bare dropper innom.
Vi ankom området, en svær plen som for anledningen var omkranset av teltvegger (men ikke noe tak). Midt på plenen sto et digert tre som var pyntet med lys oppover hele stammen. På en scene sto to gyldne stoler hvor det stakkars brudeparet skulle sitte hele kvelden og bli fotografert av alle og sammen med alle gjestene og se på folk som koste seg med mat og is og godteri. Ellers var det selvsagt overdådig pyntet med glitter, blomster, lys og mer glitter.
Matserveringa starta før brudeparet ankom. Og maten! Det var så fantastisk mye, variert og god mat! På én side var det mange typer ris og minst ti forskjellige curryer og sabjier. Inderne elsker jo kinesisk mat, så chowmaindisken hadde fått sitt eget skilt. Mange “tørre“ retter (tørrstekte, krydrede grønnsaker) var det også. Midt på plassen (under treet) stod noen og lagde varme, nydelige tandooribrød fortløpende, og like ved var den fristende salatbaren. Under skiltet “chat“ (snacks) sto menn og stekte samosa, potetkaker og andre frityrretter, mens flere desserter, iskrem, kaffe, te og brus også fikk plass i folks mager.
Det var ikke mange som reagerte da brudeparet ankom festlighetene. Folk var virkelig til stede mest på grunn av maten. Litt mer enn tjue mennesker gikk mot scenen når paret skulle utveksle blomsterkranser (viktig del av bryllupsritualet), kanskje tredve til så opp fra det de drev med. Resten spiste eller sladret med venner og slektninger. Men senere, da seremonien var over, samlet folk seg rundt paret for å fotografere og la seg fotografere med dem. I mange, mange timer måtte det stakkars brudeparet smile stivt til kameraet. Det så ikke ut som om de hadde det særlig morsomt. På festen var nesten alle vi kjenner i Varanasi, og det var vår gode venn Santosh som inviterte oss, selv om vi faktisk også kjenner brudgommens familie (men ikke verken bruden eller brudgommen).
Men VI hadde det morsomt. Det var kjempebra å få oppleve et skikkelig indisk bryllup men med muligheten til å selv bestemme når vi skulle komme og gå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar