Det ble ingen vandring i Bengaljungelen. Men jungel ble det like fullt. Og møtet med et svært så aggressivt neshorn ble nesten mer spennende enn vi hadde ønsket...
Da planen vår om en ukes trekking i Annapurnaområdet falt i fisk fordi undertegnede lå dagevis med feber, hadde vi litt tid å fylle. Hva annet kunne vi gjøre enn å reise til jungelen? Etter råd fra våre nyvunne venner fra Sykkylven, Lars og Inger, kjøpte vi en tredagers økonomipakke til Chitwan National Park, en slik som alle guidebøkene av en eller annen grunn fraråder på det sterkeste.
Vi ankom Sauraha, en liten dog svært turistifisert Taru-landsby som strekker seg langs kanten av parken, og ble plukket opp av en jeep og tatt med til hotellet vårt. Det var den første gangen vi var takknemlige for pakka vår - for toutene var like innpåslitne her som i resten av landet.
Ankommet samme dag som oss var tre japanere som kun snakket japansk, og som ikke gjorde stort annet enn aa røyke marihuana rett fra hagen gjennom hele oppholdet, samt nederlandske Denise. Vi ble mottat med velkomstdrinker, akkurat som brosjyren fortalte oss - bestående av gul saft.
Etter lunsj var det tid for første programaktivitet: Landsbyomvisning. Guiden vaar, Dip, fortalte om Taruene, folkeslaget som var de første til å bosette seg i jungelen etter å ha emigrert fra India paa 1600-tallet, og som av en grunn fremdeles ukjent for forskerne, er immune mot malaria. Om kvelden var det danseshow. Ikke et av de typiske danseshowene man ser på uterestauranter over hele Nepal - dette var sprita opp med sketsjer og latterlige kostymer mellom numrene.
Dag to, klokka syv om morgenen var det tid for å traske i jungelen. Vi begynte med en times kanotur nedover elva som utgjør den nordlige grensa til parken. Så begynte traskinga. Vi så et par krokodiller og noen villhøns, ellers var de første to timene ikke særlig spennende. Med ett stoppet den ene guiden vår, fremdeles Dip, og sa med hviskende stemme: "rhino!". Og femti meter unna så vi noe grått som beveget seg i det midjehøye gresset. Japanerne begynte å knipse blider mens de to guidene virket mer og mer utålmodige, til de til slutt kommanderte oss til å gå vekk fra stien, inn i gresslandet, fortere og fortere. Vi kunne se at neshornet fulgte etter oss, og at det ikke var i godt humør. Gus ble kommandert opp i første tre, japanerne og jeg i det neste. I trærne rundt oss satt andre skremte turister med sine guider, og Neshornet kom nærmere og nærmere. Heldigvis har neshorn svært dårlig syn, og etter en halvtimes roting rundt trærne gav det opp jakten og tasset sakte vekk. Etter denne opplevelsen var de faa rådyrene vi så resten av formiddagen ikke særlig spennende. Neste programpost var elefantsafari. Den humpete turen, som forøvrig førte til svært såre muskler, gav et hyggeligere møte med de enhornede beistene. Vi kom helt innpå dem, seks stykker tilsammen - to hunner, to hanner og to babyer - og fikk tatt noen fabelaktige bilder.
På dag tre bestemte vi oss for å forlenge oppholdet vårt noen dager, og fikk erstattet den planlagte fugletittinga med et besøk på Chitwan Elephant Breeding Center. Senteret er det mest suksessfulle i landet, og hadde i tillegg til en haug med voksne fanter to åtte måneder gamle babyfanter som fikk vandre fritt på området. Den ene var snill som et lam og koste oss med snabelen sin og lot seg mate, mens den andre var sinna og prøvde å renne ned stakkars Gus flere ganger.
Denne formiddagen oppdaget vi det som har gitt oss de vakreste opplevelsene hittil på reisen: Elefantbadingen. Klokka elleve denne dagen og de fire neste gikk vi ned til elvebredden, snakket med elefantpasserne og badet sammen med de store, snille dyrene. Vi badet med forskjellige dyr hver dag, og hvert av dem hadde sin måte å leke på. En av dem lot oss klatre opp på ryggen dens for så å reise seg med sine nesten tre meter og kaste oss rett ned i vannet. Gang på gang. En annen var mindre lekelysten og vandret bare rundt i vannet med oss oppå slik at vi fritt kunne bruke den som stupebrett. De to siste adlød den fantastiske kommandoen "chop", og dusjet oss med snabelen hver gang vi eller sjefen deres sa ordet, i tillegg til at de kunne "se om du klarer å holde deg oppe mens jeg reiser meg opp og kaster meg ned med mine fire-fem tonn"-leken. Kontakten man opplever med elefantene ved å klatre, ligge, sitte hud mot (tjukk) hud med disse enorme dyra, er ubeskrivelig. Jeg ønsker meg en elefant. De spiser 350 kilo gress om dagen.
De siste dagene ved Chitwan var late feriedager. Det eneste vi gjennomfoerte hver dag var elefantbading - ellers var det mye slækking i hagen på hotellet og noen små spaserturer rundt i landsbyen.
Sauraha er et fantastisk sted. Vi må reise dit igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar