tirsdag 30. juni 2009

28.07.2008: Nostalgi eller galskap..?

(dette har jeg ikke skrevet som reisebrev, men synes det hører med.)

Skal man ha et stabilt liv? Må man det? Må jeg etablere meg og betale studielånet og tenke på framtiden og prøve å få fast jobb? Vil jeg det? Jeg vil helst ha et ekstra liv hvor jeg kan drive med sånne ting. Og så kan jeg bruke dette på sånt som er viktig. Å leve i øyeblikket. Være tilstede i min egen virkelighet. Det er ikke alltid så lett. Jeg har en fin jobb jeg liker, og skal være der til mai 2009. Minst. Jeg har aldri vært så bundet før. Og når skal jeg til India, da? Indian min, som jeg er så glad i at jeg en sjelden gang må gråte litt av ren lengsel. India kan ikke være et kreativt ungdomsopprør eller ungdommelig, tilbakelagt eventyrlyst for meg. Det er en altfor stor del av meg, jeg må ha det med meg alltid. Henne. Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det ordentlig. Ikke bare som 60 år gamle australske Mama (tøff dame!) som kommer en måned annethvert år og gir litt for mye penger til de lokale, alkoholiserte rickshaw-gutta, og nyter stor respekt i hele Puri. Eller som Mahamaya, den eksentriske, eller skal jeg si gærne, franske dama som har bodd i Varanasi i tredve år og gjerne kaster rundt seg med de mest kreative banneorda på hindi og som alle er litt redde for. Helst vil jeg bo der. Mye. Ikke alltid, kanskje. Men jeg vil gjerne bo i Varanasi og lære meg hindi ordentlig. Varanasi og Øvre Dharamsala. Det er de viktigste stedene mine.

Jeg vil spise Gidi special eller matar paneer og fruit-curd-honey på Spicy Bites hvor selv pulverkaffen smaker godt. Jeg vil lese Times of India over verdens beste chai på Dasaswamedh ghat. Tusle rundt på basarene inni labyrinten bak nevnte ghat. Slarve med han babaen på ghaten som alle kjenner. Gå i Kedarnath-tempelet. Spise fancy på Bread of Life i ny og ne. Spise iskrem ved Assi ghat og krangle om prisen hos brødrene som driver nettkafé på Bengali Tola. Gå på konsert, helst med Mishraene. Snakke med lausbikkjene. Kjøpe bøker. Bare se og lukte og smake Varanasi (Indias beste barfi!) og snakke med folk og lære hindi og trives og være fri og min egen.

Eller Bhagsunag og McLeod ganj, spise momo på det tibetanske markedet eller hos de fine i det grønne huset. Chai hos han med to ekstra tomler, det er fint. Sitte på en terrasse og se utover det vannvittige fjellandskapet til frokost. (Frukt med surmelk og honning igjen.) Helst bo i McLeod og tusle veien mellom landsbyene hver dag, eller i Trumurti Niwas hos Ashoka og kona langt oppe mellom fjellknausene. Der er det fint. Traske mellom Bhagsu og Dharamkot, på karrige fjellstier og skiftende landskap. Mellom hyggelige, private gjestehus, én chai på hvert sted. Besøke Shiva i bambushytta hvis han fortsatt har den. Gå i tempelet til Arun. Henge med familien hans. Gjerne i musikkskolen. Det er det ikke sikkert jeg kan gjøre mer. Jeg er jo ikke "gift" lenger. Spise eller bare henge på Trimurti. Thali med brun ris. Chai og sigg. Veien til fossen med alle skiltene: IKKE gå her, du kan dø!

Det er liksom mer mitt en det Norge er, dette. I hvert fall når jeg har det på avstand. Sukk. Jeg skjønner ikke åssen sjelen min skal overleve så lenge til. Jeg må nok vinne i lotto.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar