Sjuogtredve mil (minst) nordover, litt øst og oppover, ligger Darjeeling. En liten by under himmelhvelvingen, sjølberga med teproduksjon og turistnæring, trappesystem og gjentatte strømbrudd. Akkurat der morrasola renner oppover storjuvet, bor vi...
Etter ni spennende dager i skjønne Kolkata satte vi oss på toget med en eneste tanke i hodet: fjellene. Vi hadde faktisk ikke avgjort hvor vi skulle, men da vi gikk av toget i New Jalpaiguri nord i West Bengal og ble overfalt av desperate rickshaw- og jeep-pushere slo vi oss sammen med to amerikanere, to briter og to svensker og satte oss i en jeep til til Darjeeling. Hvordan jeg kom meg opp alle bakkene fra stoppestedet til hotellet med tung ryggsekk, kan jeg i dag ikke forstå. Byen strekker seg oppover fjellsiden 2134 moh. Den eneste måten for en turist uten jeep med spesiallisens (noe de færreste taxiene har) å bevege seg i byen er å klatre ned og opp de utrolig bratte bakkene som snirkler seg i et intrikat system av sikksakkveier gjennom byen, eller de mange, trange trappene - kjærkomne snarveier når man vet hvor man skal.
Tretten timer på toget fra Calcutta, og vi befinner oss på nytt i en annen verden. Her er det kaldt! Gjennomsnittstemperaturen er ca 6-7 grader, om natta kryper gradestokken ned mot null - og hotellet vårt har ikke oppvarming. Det er nemlig ikke vanlig. Fjellboerne er fryktelig hardføre folk som fort bærer 40 liter vann på ryggen opp de stupbratte bakkene. Kvinnene bærer like mye og ofte som mennene. Mye annet er annerledes. Inderne ser ikke lenger ut som indere, de har lysere hud og skjevere øyne (nå bør det tilføyes at de fleste er av tibetansk og nepalesisk avstamning, regionen tilhørte lenge Nepal). Og de er høfligere. Selv gateselgerne. Her er verken rickshawer eller hellige kuer, nesten ingen kler seg i sari, på grunn av kulda, selvsagt. Det er mindre graverende fattigdom her oppe - få tiggere, mindre barnearbeid, faktisk går de fleste barna på skole, også jentene.
En av dagene sto vi opp klokka fire og satte oss i en jeep sammen med flere andre gjester fra hotellet. Jeepen tok oss til Tiger Hill, det høyeste punktet i området, 2590 moh. Det er høyere enn Galdhøpiggen, det! Målet var å se soloppgangen der oppe. Det myldret av indiske turister og teselgere klokka fem om morgenen, men soloppgangen så vi ingenting til på grunn av tunge skyer. Likevel var det en fin opplevelse.
Den zoologiske hagen i Darjeeling er den beste i landet. Det er ikke den største, men dyrene har god plass å boltre seg på, og dyrepasserne er oppriktig glad i dyra sine. Derfor tok vi sjansen på å besøke den, og det avr absolutt ikke en dårlig avgjørelse. Vi fikk se leoparder, snøleoparder, rød panda, tibetansk ulv og bjørn, og den tøffeste av dem alle: den sibirske tigeren.
Det beste vi har gjort her i byen er ingen av de ovennevnte utfluktene, men turen til Tibetan Refugee Self Help Centre. Senteret ble startet i 1959 og inneholder aldershjem, barnehjem, skole, sykestue, gompa og forskjellige verksteder hvor flyktningene produserer tepper, klær, tekstilmalerier, lærarbeider osv. Alt blir gjort fra bunnen av, og vi fikk gå rundt å se dem arbeide. Alle var imøtekommende og vennlige og viste oss villig hvordan de kardet ull, spant den på provisoriske rokker laget av gamle sykkelhjul, vevde tepper osv. Arbeidene sine selger de på stedet, og pengene går derfor ikke til mellommenn, men rett til det tibetanske samfunnet i området.
Vi skulle gjerne tilbragt mer tid i dette eventyraktige fjellandskapet. Men i morgen reiser vi til Nepal. Vi får nok vår porsjon fjell der også.
TexBrus - altid klar for nye eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar