Byen har ikke forandret seg en centimeter siden sist. Her er de samme tiggerne, de samme skopusserne og de samme rickshaw-wallaene. Det er rart å være tilbake igjen. Rart fordi det ikke er rart i det hele tatt
Trine og jeg bor på det samme hotellet som Gus og jeg bodde på i fjor. Det er kanskje det eneste som er annerledes - det er ikke lenger mulig å kjøpe te der hele dagen. Men te har vi rett utenfor døra, og rett bortenfor der, og rett bortenfor der igjen. (Og rett bortenfor der igjen...)
Jeg har ikke vært noen aktiv turist denne gangen. Den første dagen var Trine og Sigmund (som ankom byen en dag før oss) og jeg på kino og så en amerikansk action-film, i går kjøpte vi togbilletter. Og tok ferga til Howrah hvor vi havnet i et område der menneskene var svært lite vant til turister. De fattige ungene kom ikke engang på å tigge. Vi gikk så lenge på jakt etter et sted å spise at det til sist var uaktuelt å snu, og vi ante ikke om veien vi gikk ville føre oss noe sted. Plutselig hadde vi en god gjeng med nysgjerrige mennesker som ikke snakket engelsk rundt oss, men det var åpenbart at de ville hjelpe (og glo). Redningen ble en mann som kom forbi i rickshaw. Han kunne litt engelsk og fikk ordnet med transport til nærmeste restaurant.
I dag er jeg på egenhånd, Trine og Sigmund har reist av gårde for å se Kaligath-tempelet. Det så jeg i fjor og det var flott, men stressfaktoren innbyr ikke til gjentakelse. Det er fint å ha litt tid for seg selv også. Jeg kan gjøre hva jeg vil i mitt eget tempo.
Som avslutning vil jeg nevne at det er usedvanlig mange opptog i gatene. Indisk korpsmusikk danker ut søttendemaimarsjer når som helst.
Johooo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar