Dag seks i India og vi har ennå ikke kommet oss ut av storbyen. Ja vi elsker dette landet, men vi begynner å bli lei Bombay. Det er busstreik. Togene er fulle. I ettermiddag skal vi endelig reise videre til Nasik, en av de mange hellige byene i dette grusomme og fantastiske landet.
Den første dagen i Colaba, den delen av byen hvor de billige hotellene er samlet, ble vi både snytt, forferdet, skremt, overrumplet, fotfulgt av gatebarn og andre tiggere og til slutt reddet av to ungarere og en snart pensjonert indisk professor ved navn Chan. Senere gikk det bedre. Vi har lært oss triksene. Og i min vakre, nyinnkjøpte salwar kameez (punjabidrakt) blir jeg ikke i så stor grad glodd på og ropt etter.
Bombay er en stor by. Altfor stor. Noen sier den har 15, noen sier 17 millioner innbyggere. I denne byen finner man Asias største slummer. De strekker seg kilometer etter kilometer mellom de kommersielle områdene i byen. Men det er ikke plass til alle der. Går man ut etter klokka sju om kvelden må man gå i sikksakk mellom mennesker som sover på fortauet, i rennesteinen, i vinduskarmer, ja - hvorenn det finnes plass. Noen har laget seg senger av nesten like høye kasser og en presenning. Men de fleste sover rett på gata - kvinnene med den løse enden av sarien over ansiktet som beskyttelse mot støvet og mot morgensola når den kommer, babyene inntil mammaen sin.
Men vi har sett de rikeste av de rike også. I går ble vi tatt med av vår venn Muhammed Said Sali, en forretningsmann fra Eritrea, fra den lokale puben til Bombays mest fasjonable utested - The President. Unge, pene indere med korte ermer (!) og fete lommeboeker. Høy musikk og vannvittige priser. En toalettvakt som åpnet døra, trykket på såpedispenserknappen og tørket hendene for deg. Så fort vi var ute på gata tråkket vi mellom sovende gatebarn igjen. Aldri har jeg opplevd saa sterke kontraster - det er litt vanskelig å være Elin i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar