torsdag 29. oktober 2009

Død gekko på dass!

Etter å ha kjempet meg gjennom et tilfelle av Delhi-belly er jeg nå frisk som en fisk. Det var ikke den gekkoen Jørn fant bak do etter en lang dag med intens sightseeing sammen med nyankomne Magnus. Den var veldig død, og det kan forklare den litt ekle lukta vi har vært plaga med de siste dagene - og halvveis frykta at vi produserte selv. Oh, India.

Det var godt aa vaere i landsbyen, Joern har skrevet et lengre innlegg om det. Vi ble noen dager, og deretter reiste vi tilbake til fjellene og tok det med ro en ukes tid mens Joern skrev skoleoppgaver. Diwali, lysfestivalen, ble feiret til gangs, men jeg foelte meg tryggere denne gangen enn forrige gang. Den hyggelige familien vi leide rom hos disket opp med fin middag til alle gjestene, og vi ble ikke skutt paa direkte med fyrverkeri. Forresten spiste vi to middager paa Diwali. Foerst paa Veiw Cafe, hvor vi bodde, og deretter, noen timer senere, hos min gamle venn Ashoka, i hans gjestehus hoeyere opp langs aassiden. Vi stoppa i landsbyen paa vei tilbake fra fjellene, et siste, rolig stopp foer stressreisinga skulle begynne.

Agra var fantastisk. En nesten saa slitsomby som guideboekene advarer om, men opplevelsen av Taj Mahal var til gjengjeld mer fantastisk enn forventa. Det samme var Fatehpur Sikri. Fatehpur Sikri er byen som Stormogulen Akbar bygget, hersket fra noen få år og senere forlot, var minst like flott. Etter å ha lært mye (særlig av Jørn) om indisk historie, og i tillegg lest Salman Rushdies meget gode roman "The Enchantress of Florence", som har Akbar selv som en av hovedpersonene, fikk jeg utrolig mye ut av det. Jeg så for meg keiseren ulike steder i byen - i resepsjonsrommet, i senga (den var så stor at vi kunne stå oppreist under!) og ved the peerless pool, og gjenopplevde eventyrlige scener fra romanen. Jada, jeg vet det er fiksjon, men den er pokker så godt researcha.

Og som noen har fått med seg fra før: toget vårt fra Agra til Delhi var en time forsinka. Vi hadde ett kvarter på å komme oss med taxi til en annen togstasjon for å rekke toget til Bikaner hvor vi skulle på kamelsafari. Som i en dårlig film tøffa toget sakte ut av perrongen akkurat da vi kastet altfor mye penger på den grådige taxisjåføren. Det var vel turens hittil kjipeste øyeblikk, men vi har hatt det fint en uke i Delhi etter det. Vi har truffet min gamle bekjente Sandip fra Norge, som tilfeldigvis var på besøk hos sin mor i byen og sett noen ting vi neppe ville ha fått se ellers. Vi har pusta ut og tatt det med ro.

Og i dag kom AX. Rett fra fly til hotellfrokost og inn i taxi vi hadde leid for dagen. Delhi har mange fine ting å se - vi rakk Purana Qila, Humayun's toumb, Lotustempelet og Qutb Minar før vi ga tapt for trøttheten og bestemte oss for å dra hjem. Nå er det snart middag og avslutning på en fin dag.

Jo, og så de siste bildene!

torsdag 8. oktober 2009

Dharamsala og snart Indpur.

Forleden satt jeg paa en liten kafe med utsikt over dalen nedenfor med min gode venn Arun. Det er tre aar siden sist vi saa hverandre. Arun sa det veldig fint: Yesterday, three years very long, today meeting, three years very short. Joern ble tatt imot med aapne armer, og vi har hatt et par kose kvelder sammen alle tre. I kveld reiser vi til Indpur, til landsbyen hvor jeg har tilbragt saa mye tid med fantastiske mennesker. Tre aar har jo litt aa si naar det gjelder ungene, jeg gleder meg til aa henge med dem og se hvordan det gaar. Den 10. er det stor feiring (av litt forskjellige ting, saa vidt jeg vet), det blir spennende.

Aa komme seg opp i fjellene var en lise for oss. Ingen elver av svette langs rygg og ansikt, ren luft og rolige omgivelser. Utsikten fra frokoststedet vaart er slaaende vakker, og det blir gjerne til at vi tar en ekstra kaffe bare fordi det er saa fint. Inderne og Tibetanerne ser ut til aa leve bedagelig sammen etter at det har vaert litt slaassing og kniving en stund. Det er fint, det. Vi var og saa tempelkomplekset til Dalai Lama, men som alltid naar jeg karrer rumpa mi opp hit, saa er den gode lamaen i Amerika. Matmulighetene er mange i McLeod ganj, Joern venter utaalmodig paa aa proeve vegetarsushien paa den japanske. Men det faar bli etter noen dager i landsbyen.

onsdag 30. september 2009

Dyr 2

Det er som sagt mange dyr aa forholde seg til i dette landet, og det er paa tide med en oppdatering.

Ekorn
De er overalt. Saanne smaa med striper paa (som i mytologien er gitt dem av Shiva som takk for at de ogsaa hjalp til med aa bygge brua over til Lanka sammen med apene og bjoernene for aa redde Sita fra den onde Ravana). Jeg har nok sett minst hundre.
Elefant
Foreloepig har jeg bare sett én, den sto i naerheten av Sangam i Allahabad. Den var veldig stor.
Kameler
Samme sted saa vi to kameler. Men vi satser paa aa finne flere i oerkenen naar vi kommer saa langt.
Boefler
Dem har jeg mista tellinga paa. Her i Varanasi ligger de gjerne i vannetnede ved ghatene og tar livet med ro, eller de bestemmer seg for aa gaa i flokk gjennom de smale smugene slik at man tidvis maa roemme inn i kafeer, butikker eller til og med folks hus. Med den gummiaktige, svarte huden og horn i alle retninger er de morsomme aa se paa.
Mungo
Vi saa en mungo i Allahabad. Den var liten og soet og veldig fort vekk.
Geiter
Saerlig Joern er fascinert av de indiske geitene. De har litt utstaaende oeyne som staar merkelig langt ut paa siden av hodet, og lange, flagrende oerer. De fleste er hvite, graa, brune eller svarte, men i gaar saa vi to som var nesten like, hvite med brune prikker. Kjempefine!
Grisunger
I gaar gikk vi en tur i Durgakhund her i byen, og der traff vi paa noen ganske bedaarende grisunger. De var moekkete, men mye finere enn den skumle, schvaere purka i Rishikesh. Bilder kommer.
Flere hunder
Det er mange vonde ting i dette landet. Mennesker som lider under fattigdom, korrupsjon og diskriminerende, eldgamle sosiale strukturer. Saant burde man graate over. Men saa er det gjerne saann at foerst naar man ser den bittebittelille, tynne hundevalpen som er altfor liten til aa gaa i trapper (naar den staar paa bena rekker den til midt paa trinnet), som klatrer i trinnene langs ghaten, ramler flere store trinn ned, graater, kommer seg opp, proever igjen, faller ned, graater i smerte, opp igjen, ruller fire trinn ned og blir liggenede og graate, at alt det vonde man ser og opplever kommer opp i vonde hulk og plutselige taarer. Den finner ikke mammaen sin. Vi kunne ikke se henne vi heller. Og generelt i Varanasi er det litt daarlig stelt med loeshundene. Mange er saa skabbete at de knapt har pels igjen, og mange er skadde. De som bor i omraader hvor det er tett av restauranter har det litt bedre. Om kvelden mater man hundene med rester fra dagen: chapati, curryrester, surmelk og andre ting som ikke kan spares paa. Det er gjentjenesten for at de fanger rotter og mus.

søndag 27. september 2009

Ayurvedisk aften

Vi treffer de to massørene på stamkaféen, Spicy Bites, hvor de har et lite kontor. Derfra tar de oss med gjennom et mørkt smug, og gjennom fellesarealene i et bolighus i betong. Der, i hjørnet i første etasje skal vi altså masseres. Jørn blir pekt inn på et rom, og den mannlige massøren følger ham. Selv blir jeg sittende litt mens min jente forbereder seg. Rommet er lite og passe varmt. Grønnmalte murvegger som flasser litt enkelte steder, en enkel, svak sparepære høyt oppe på den ene veggen gir et ganske fint, dempet lys. Massasjebenken er nydelig. Den er i mørkt tre, litt sent attenhundretall-aktig. En liten pute og et rent håndkle ligger klart der. Først tar jeg av meg til undertøyet og får en intens hodemassasje. Hodet mitt blir massert, gnidd, løftet og vridd i et kvarters tid - hodebunn, tinninger, nakke. Det hele med en sterk kamferolje, slik at det svir kjølig og behagelig i hodebunnen og jeg nesten blir rusa av den sterke lukta. Derretter masserer damen ryggen og nakken med olje, lenge. Hun bruker god tid på knuter i nakken - påført, antakelig, av en tjuekilos ryggsekk jeg har det med å bære på - og hver enkelt arm. Hun drysser godt med olje nedover armen før hun gnir og masserer i kraftige strøk, hun sørger til og med for å olje meg og massere meg mellom fingren. En gang eller to i løpet av denne prosessen går strømmen, og jeg sitter i stupmørket og får gnidd armene med olje. Det er ganske koselig.

Jenta forklarer på manglende engelsk at jeg må ta av undertøyet før jeg legger meg på magen på benken. Jeg har visst det, men glemt, at Keralamassasje ikke er for veldig sjenerte folk. Ryggen og rumpa og bena blir gnidd med olje av kyndige hender. Både hver for seg og i faste, harde bevegelser fra fotblad til skulder. Punkter blir trykket på, myk knaing og hard klemming avløser hverandre. Dette kjennes veldig sunt ut.

Forsiden får samme behandling, systematisk og vel innøvd, kjennes det som. Jenta har både utdannelse og erfaring, og bedriften har godt rykte. Så godt rykte at da paret var på ferie i hjemstaten Kerala i noen uker var det noen amatører som startet en massasjesalong under samme navn like i nærheten. De måtte visst gi seg.

Jeg er totalt avslappa, i en velværerus, når det er på tide med ansiktsbehandling. Først smøres ansiktet inn med en tjukk, duftende olje, som blir tørket av med bomull før en rensekrem og deretter en fuktighetskrem blir lagt på.

Jenta fjerner forsiktig puta fra under nakken min. Hun henter et stativ - det matcher den nydelige benken - hvorfra det henger en metallbeholder. Hun justerer en stund slik at bomullstrådene som henger fra hullet i beholderen henger nøyaktig over punktet midt i panna mi. Jeg får fuktige bomullsdotter over øynene, og venter. Først kjenner jeg det nesten ikke, den kroppstempererte oljen som renner jevnt i en tynn stråle ned i panna mi. Etterhvert kjenner jeg det bedre. For et eventyr av en fysisk opplevelse. Noen ganger kommer det mye olje på en gang. Den er tung, og kjennes som en hjelm som ligger over panna. Andre ganger svinger jenta litt på beholderen, systematisk og jevnt, fram og tilbake eller sirklende inn punktet kalt det tredje øyet. Hun bytter temperatur på oljen. Den er varm og prikkende, kjølig og svalende, kroppstemperert og nærmest i ett med panna om hverandre. Duftene endres også innimellom. Etter tre kvarter liggende slik, under en jevn stråle med olje, er det over. Jeg er så avslappa og kraftløs at jeg trenger hjelp til å reise meg. Jeg får et håndkle rundt kroppen og blir sendt i dusjen, et vanlig indisk bad i betong uten noe mikkmakk, med en engangsporsjon shampoo og en liten såpe. Dusjen er kald. Det er også en skjønn opplevelse.

Det kjennes fortsatt, neste kveld, som om dette er noe av det snilleste jeg kunne finne på å gi kroppen min. Det er nok det kuleste jeg har vært med på rent fysisk i dette landet. Og jeg håper jeg får muligheten til å gjøre noe tilsvarende igjen.

lørdag 19. september 2009

Skikkelig slaekke dager



Etter en heseblesende turné gjennom Punjab/Haryana paa rekordtid var det to slitne, syke og utmatta hvitinger som ankom Rishikesh for noen dager siden. Vi ble vekket paa Amritsarhotellet vaart klokka 03:39 om morgenen av sjaafoeren som skulle ta oss til bussen vi hadde bestilt til Chandigarh. Det var noeyaktig en time for tidlig. Med blomstrende Delhi-belly var det likevel bare aa poppe hver vaar immodium, kaste paa seg klaer og komme seg ut - det kunne jo hende det var vi som hadde faatt feil tidspunkt? Det var ikke det. Etter en halvtime venting utenfor et stengt reisebyraa ble vi sluppet inn i naboreisebyraaet (det var reisebyraagata, maa vite), og fikk gleden av aa se indisk fribryting og saapeserier paa tv en times tid.

Bussturen var en airconditiondroem, vi sov hele veien til Chandigarh. Vel framme var helsa til hver av oss likevel skranten nok til at vi bestemte oss for aa ta en kort tur i Nek Chand Rock Garden og ellers la byen i fred og komme oss fortest mulig i retning Rishikesh. Vi var heldige og fikk en direktebuss. Saa da var det, med troeblete mager, bittelitt feber og underskudd paa soevn ni timer i humpete, stappfull melkerute. Det gikk bra, det.

En fyr av ukjent opprinnelsesland og mye tilstedevaerelse tok tak i alle hvittingene som kom av bussen i Rishikesh og orga turen med Vikram (stor Rickshaw) videre til Lakshmanjhula, men foer vi kunne finne oss et sted aa bo maatte vi loese problematikken med den unge, indiske jenta (13-14?) som hadde limt seg fast i oss og sa vi maatte hjelpe henne fordi hun ikke hadde noe sted aa gjoere av seg. Herr handlekraftig fra bussen endte med aa snakke med de koselige, lokale politibetjentene, som etter hvert klarte aa kontakte familien hennes og sende henne i riktig retning. Det var en lettelse, jeg hadde veldig vondt av henne. Det virket som om hun hadde roemt hjemmefra og proevde aa komme seg til besteforeldre i en by oppe i fjellene.

Saa fikk vi sooove. Og vi vaaknet friske dagen etter.

Her er det rolig og godt. Litt for mye turister etter min smak, men stemninga er god, og jeg hadde nesten forventa at det var flere.


Vi hadde saa mange planer! Men etter proevelsen det var aa komme seg hit er det helt greit aa ta det med ro. Vi drikker te og spiser pizza, det er stort sett det. Og nyter utsikten over elva, ja, den hellige. Leser boeker hele dagen. I gaar gikk vi tur i skogen med et paafoelgende bad ved en nesten tom strand langs Ganges. Nydelig opplevelse. Den er ren her oppe. Og kald, forfriskende i varmen, og noe av det aller helligste, reneste og mest rensende som fins for en milliard hinduer. Saa naa kommer det til aa gaa bra med oss, vi har faatt Mor Gangas velsignelse. ;)

onsdag 16. september 2009

Dyr.


Omgang med dyr er en del av hverdagen i India, baade for fastboende og reisende. Denne posten skal handle litt om mitt forhold til dyr hittil paa reisen.

Katter
Paa tidligere reiser har jeg ikke sett saa mange katter i dette landet. Ett og annet skrantent krek som loeper fra sinte butikkeiere, bare. Denne gangen bodde vi paa Hare Rama Guest House i Paharganj, og paa taket der var det en fast gjest: en tynn, men ekstremt elegant svart pus. Dag to var det en skjoenn, liten, hvit en ogsaa, og senere en stoerre, spraglete hankatt. Da vi saa en fjerde katt luske rundt i gangene og det lukta litt kattebaesj i restauranten begynte vi aa spise frokost andre steder.

Hunder

Uansett by, loeshundene har sitt eget samfunn i India. Kulturen varierer litt fra sted til sted, ogsaa avhengig av gjennomsnittlig helsetilstad paa bestanden. Men generelt er de slaekke, rolige, bedagelige dyr som legger seg til paa skyggefulle steder og loefter ikke paa et oeyelokk verken om man traakker over dem eller om det skulle kjoere forbi en trailer med fire cm klaring. Og saa faar de mat av menneskene slik at de skal henge rundt og drepe rotter.

Apekatter
I Varanasi og mange andre byer skal man IKKE mate apekattene. Naar de befinner seg i by er de for skadedyr aa regne, de ramponerer hus og hager, stjeler mat, oppfoerer seg truende overfor mennesker. Her i Rishikesh sitter det en mann paa brua og roper 'kjoep peanoetter for aa mate apene, kjoep peanoetter'. Kanskje er de mindre vanskelige aa leve med naar de har skogen og naturen saa naere. Paa de to gangbruene over den brusende Ganges loeper de, fortfort langs tynne wirer, 30 meter over vannet, eller kaster seg rundt etter forbipasserende, om de skulle vaere saa uforberedte aa gaa over brua baerende paa mat. Naa har alle damene smaa babyer hengende i pelsen, de kan sjarmere vettet av hvemsomhelst.

Hester

I Delhi saa jeg en hest med en unggutt paa ryggen. Den tuslet gjennom Pahar Ganj og saa ut til aa vaere mer et ridedyr enn et arbeidsdyr. Her i Rishikesh baerer hestene sement i store sekker over ryggen, med en enkelt hestepasser som driver fire-fem hester i flokk. De er litt for tynne, men jeg har sett dem verre andre steder i landet.
Kyr
Dem deler man gatene med, og de lukter trygt og snilt. Om de er for mye i veien kan man klaske dem paa skinka og si 'hatt' slik som inderne. I gaar observerte Joern og jeg en veldig drektig ku, saa foedeklar at man kunne se konturene av kalven. I dag, naar vi gikk ut for aa spise frokost saa vi dem: En stavrete, ennaa fuktig ny liten tass som ble omsorgsfullt slikket av mammaen sin.

Ildfluer

Naar det er rundt midnatt, og man sitter paa betongtaket av gjestehuset sitt og kjederoeyker sigaretter med nyvunne venner bare fordi det er saa hyggelig at man maa utsette det aa legge seg en liiiten stund til - naar hele byen sover og India ikke braaker, men er den summende lyden av en maalbevisst Ganges paa vei ned fjellet, en enslig rautende ku og en lav latter fra et aapent vindu paa nabohotellet - da blinker det innimellom i smaa, gule lys, og man holder pusten til den har floeyet ut av syne.

Slanger

Jeg har ikke sett noen saanne. Men i gaar, da vi spiste middag med det tyske paret Paul og Kim, kroep det, inne paa uterestauranten (som riktignok bare har et aapent gjerde inn mot et kratt), en liten groenn slange over foten til Kim. Hun spratt opp, og vi maatte kalle paa restaurantfolka. De lette lenge, men fant ingen slange - de hadde kroepet tilbake til busken den kom fra utenfor. Og selv om de forsikra oss om at 'smaa groenne slanger' ikke er farlige, flytta vi til et bord en etasje opp.

Maur

Det er ofte maur i sukkeret.


Det er dyra jeg finner det verd aa nevne hittil.

Indiatex

- - - - - -

Etter press fra enkelte velger jeg naa aa utvide denne posten.

Mygg
Du ser dem ikke, men de er der. De er der med soeskenflokken og hele storfamilien, og de er ute etter deg. Paa tross av at det staar 'effektiv mot tropiske mygg' paa myggmiddelet mitt ser jeg naa ut som om jeg har vannkopper omtrent, med prikketiprikk over hele kroppen. Og det kloer. Smaajaevler.
Gris
Det er en gris her - minst. Den er svaer og stygg og moekkete, lysegraa med moerke flekker, og den viser seg i skumringa. Noen ganger forsvinner den sporloest hvis man ser bort en stund. (Noe som kanskje kan forklares med alle sideveiene og krattene rundt her, men som maa anses som mystisk.)

torsdag 10. september 2009

Raev og bringebaer. Daarlig karma.

Mandag kveld fortalte Ingrid og Trine om den gangen de havna i Agra akkurat paa en fredag, naar Taj Mahal er stengt. Skrekkhistorie for saanne som vet at Agra er en spesielt slitsom by og at det stort sett er den ene grunnen til aa dra dit. Heldigvis hadde jeg tatt hensyn til det naar vi kjoepte billetter. Jepp. Bare at jeg regna at vi kom til India paa tirsdagen. Det her gaar egentlig ikke an, altsaa. Saa naa har jeg faatt tilbake pengene for dene ene billetten, den andre er det for sent aa gjoere noe med.

Braele-Tex lever!

Ellers har dagen generelt vaert i uflaksens tegn. Da det endelig slutta aa regne dro vi til gamlebyen. da begynte det igjen. Og "regn" naar det er monsun er poesregn. Saa vi var klissetiklass etter fem minutter, gikk oss bort litt, ble slitne og sulte, drakk litt te og skulle se Lal Mandir, et Jain-tempel med eget fuglesykehus. Det var stengt. Men vi mista ikke motet, og tenkte vi skulle spise paa det bortgjemte stedet som gaar for aa ha noe av Delhis beste mat. Vi fant gata der den var merket av paa kartet. Etter at vi, som naa var litt som store, vaate rosiner, hadde lett i en halvtime fant vi stikkveien der den var ogsaa. Men jammen var det stengt paa Karim's. Vi fikk oss mat hos en nabo, og saa gikk sandalene mine i stykker.

Saa fort jeg vaakner i morra skal jeg ut og kjoepe meg en Ganesh, guden som som kjent fjerner hindringer. Det maa nok til.

Elin - fremdeles med rosin-hender.